• Instagram Social Icon

Speaker booking:
        Telephone: +47 934 28 446

1 year after going blind and 2 years since massive earthquake.

May 1, 2017


Last week It was 2 years since we experienced the biggest Earthquake in Nepal and in 2 weeks it’ll be 1 year since I summited Mt. Everest and lost my vision for 24 hours - due to lack of oxygen to the cornea. (Hypoxia Cornea Edema). I’m just back from Nepal after an amazing 3 weeks of trekking, having 12 ladies with me.


Many people ask me how are you? How are you doing? Thanks a lot for asking and thinking of me. I’m grateful for it. I’m better and better, feeling strong and am happy for what is going on in my life.


After getting back form Everest last year I took some time to let my body relax recover, staying so many hours above 8000m as I did takes its toll on the body and when you add that I slept 2 nights at 7900m too – just to be sure I could see to climb down to Camp 2. When I started to train again I did a planned and focused training, to get back my fitness, flexibility and strength.


Regarding my eyes - apparently the contacts I had on protected me from snow blindness, so the condition I had was not that. Being in an environment with so little oxygen and having the challenges I had with condense from my oxygen mask, fogging up my googles/glasses and most likely my eyes too, ended up causing me to get Hypoxia cornea edema. That is simply too little oxygen to the cornea, causing the cornea to create a liquid to protect itself and for me to lose my vision. I’m told I was really lucky, if it stays too long it can get permanent (!)


After some months my optician said my eyes looked normal and if I had not told her about the incident she would not have known. Thankfully. I’ve been given some recommendations on what to do next time I go climbing in high altitude.


I also took some time to digest it all, what had happened, the unbelievable facts of what I actually had done – climbing blind down from the summit of Mt. Everest to Camp 4, all the unexpected media attention, etc. I still sometimes have to pinch my arm thinking of it (everyone who have been there know how steep it is), or the fact that the surface I’m writing this on has been to the summit with me J most likely the only one in the world that has been there.


Some of you also know that I did climb Carstenz Pyramid 4884m in January (highest mountain in Oceania Continent) – It was a good test to check out if my eyes could handle altitude again. That worked well and now the latest trip to Nepal where we stayed in altitudes from 3500m to 5800m in 2,5 weeks. Also a good test for me, to see that my eyes are good in high altitude again.  It’s important for my future projects to know that it’s working as it should.


When I was in Base Camp last year I promised to help the Sherpas with getting work. At that point they had been without work for a year, all of the tourist had left after the earthquake and they had at that point not started to come back. I therefore organized a 3-week trekking trip this spring. It was amazing!


Unintentionally it ended up as an ladies only trip, for some reason all the men just fell from one by one.  We started off up Rolwalling valley, steep up from a river at 1500m up to 2300m where it was so green, vegetables and banana trees growing – really beautiful. Every day we were amazed of how beautiful it was in this valley, with basically no other tourist – for 10 days we met in total 10 other tourists and very few locals too. Felt like we had the valley to ourselves.


The sad part is that a lot of the villages still have many houses that are broken from the earthquake in 2015 and people are first now – 2 year after, getting a little support from the government to help rebuild. Imagine living in a shed or under a tarp for 2 years. And for most the money they receive is not enough to fix the house.


All the ladies on the trekking trip was all professionals from many different industries and from small entrepreneur’s to working for arge concerns. Quite interesting to have such a diverse group of sporty ladies on the team.  I think the common factor for them all was being sporty, enjoying being in the beautiful nature and enjoying the break from the busy working life they have at home. They all managed quite well, also being outside their comfort zone at times and challenging themselves. I have to say I am really impressed with some of them.


After passing the Tashi Lapcha pass of 5800m we came over to Khumbu valley. There it was very different, lot of tourists and people on their way to Mt. Everste and other nearby mountains. Also it’s a richer valley because of the tourists. Also here some houses still broken and under construction.


For me it was so nice to be back in this valley, having several people remembering me from previous visits and saying hi. Being back in Base Camp was nice, sort of felt like home after being there for so long last year. Also bumped into my climbing Sherpa from Cho Oyu and Ama Dablam in Base Camp. So great to see him again. Not to forget being with my climbing sherpa and helper from last year – good to spend time with them this spring too.

Must say I am glad I climbed last year and that I don’t have a license to climb this year. This year is a record year regarding number of licenses, and it’s not good. Many climbers from 2014 could still uses theirs and also climbers from 2015 have last chance to use theirs this year in addition to a number of new climbers this year.  It is also little snow, that can make the conditions more challenging, especially if something happens. In that aspect it was easy to leave.


It will be interesting to follow and see how the season develops, hopefully there will be several weather windows and not too long lines for the summit pushes. Am crossing my fingers for all my friends that are there.


Before arriving in Base Camp I saw the first rescue helicopter, not that I was rescued in any way last year, but for some reason that triggered some emotions. I guess I after the last two years know how fragile we are, especially in high altitude, and how easy things can change from a good situation to a critical one. I guess that is one of the important learnings I take with me going forward, in addition to not letting fear for what can happen stopping me from and living my dreams. Like they say, most accidents happen at home ;-)


Back home it’s time to start the heavy training again, preparing for Mt. Denali – highest mountain in North Americas. Am leaving with my team on St. Hans evening (23. June).



Sist uke var det 2 år siden vi oppleved det største jorskjelvet i Nepal og om 2 uker er det 1 år siden jeg stod på toppen av Mt. Everst og mistet synet I 24 timer – på grunn av mangel på oksygen til hornhinna. (Hypoxia Cornea Edema). Nå er jeg akkurat tilbake fra Nepal etter en fantastisk 3 ukers trekking tur, har hatt med meg 12 damer.


Mange spør hvordan går det? Har du det bra? Tusen takk for at dere spørr og tenker på meg. Det er jeg takknemelig for. Jeg er bare bedrer og bedere, føler meg sterk og er glad for hvordan livet mitt er.


Etter at jeg kom tilbake fra Everest I fjor tok det litt tid for kroppen å komme set, med så mange timer over 8000m som jeg hadde tærer det på kroppen, ikke minst når du legger til at jeg sov 2 netter på 7900m i tillegg – bare for så være sikker på at jeg så godt nok til å klatre ned til camp 2. Da jeg startet å trene igjen gjorde jeg det fouksert og strukturert så jeg fikk tilbake formen, fleksibilitet, og styrke.


Angåned øynene mine – kontaktlinsene mine hadde beskyttet meg mot snøblinhet, så det

som skjedde med meg var ikke det. I et miljø med så lite oksygen som Everst er og har utfordring med kondens fra oksygenmasken, som dugger på brillene og mest sansynligvis øynene også fikk jeg da et ødem på Horhinna. Den fikk rett og slett for lite oksygen og pruduserer da en veske for å beskytte seg selv. Noe som gjorde at jeg mistet synet. Jeg har blitt fortalt at jeg har vært utrolig heldig, hvis dette sitter for lenge kan de bli permanent (!)

Etter er par måneder sa optikkeren min at øynene så normale ut, hadde jeg ikke fortalt om hva som skjedde hadde hun ikke vist om det. Så har jeg fått noen anbefalinger på hva jeg bør gjøre neste gang jeg er høyden.


Det tok også litt tid å fordøye det hele, hva som hadde skjedd, de utrolige fakta om hva jeg faktisk hadde gjort – klatret ned fra toppen av Mt. Everst og til Camp 4 uten å se, all den uventede media oppmerksomheten etc. Jeg må fortsatt noen ganger klype meg i armen når jeg tenker på det (alle som har vært der vet hvor bratt det er) eller det at surfacen som jeg skriver dette på har vært på toppen med meg J sansynligvis den eneste I verden som har vært der.


Noen av dere vet at jeg klatret Carsstenz Pyramide 4884m i januar (høyeste fjellet på Oseania kontinentet) – Det var en fin sjekk for å finne ut om øynene mine kunne håndtere høyden igjen. Det funket fint også nå på den siste turen til Nepal hvor vi var i høyder fra 3500m til 5800m over 2 uker. Viktig for fremtidige prosjekter å vite at det fungerer det som det skal.


Når jeg var i Base Camp I fjor lovte jeg Sherpaene å hjelpe dem med jobb. På det tidspunktet hadde de ikke hatt job på 1 år, fordi alle turistene hadde drat hjem etter jorskjelvet og de hadde på det tidspunktet ikke kommet tilbake. Jeg orgainserte derfor en 3 ukers trekkingtur denne våren. En fantastisk tur!


Uten at det var planlagt endte det opp med bare damer på turen, av en eller annen grunn kunne ikke de mennene som skulle vært med likevell. Vi startet opp Rolwallingdalen, bratt opp fra elva på kun 1500m og nesten rett opp til 2300m hvor det var grønt, grønsakene spiret og banan treene vokste – virkelig vakker. Hver dag var vi like “forundret” over hvor vakkert det var, bedre enn dagen før. I praksis møtte vi ingen turister – kun 10 stykker på 10 dager og veldig få locale. Føltes som om vi hadde dalen for oss selv.


Den triste delen er at mange av landsbyene forstatt har mange hus som er ødelagte fra jordskjelvet I 2015 og folk får først nå – 2 år senere, litt hjelp fra myndighetene. Tenk deg å ha bodd I et skur eller under en presenning I 2 år. For de fleste er ikke  pengene de får nok til å reparere huset.


Alle damene som var med på tur har spennende jobber fra mange forskjellige industrier, varierende fra entreprenører til å jobbe for store konsern. Rett så interessant å ha med en gruppe med så varierende bakgrunn. Jeg tror det som er fellesnevneren for dem er at de alle var sporty, liker å være I nature og likte å ha en pause fra en hektisk jobbhverdag. Alle klarte seg veldig bra, også når de matte ut av komfortsonen og utfordre seg selv. Jeg må si jeg var veldig imponert over mange av dem.


Etter at vi passerte Tashi Lapcha passet på 5800m kom vi over til Khumbu dalen. Der er det veldig andeledes enn der vi startet. Det er mange turister, og folk på vei til Mt. Everest og andre nærliggende fjell. Dette er også en mer rik dal på grunn av turistene. Også her er det enda hus som er ødelagt og under bygging.


For meg var det fint å være tilbake I denne dalen, møtte flere som husket meg fra tidligere besøk og sa hei. Det å være tilbake I Base Camp var også bra. Føltes litt som hjemme ettere å ha vært der så lenge I fjor. Møtte tilfeldigvis også min klatresherpa fra Cho Oyu og Ama Dablam der og. Veldig kjekt å se ham igjen. Ikke minst var det kjekt å være med min klatresherpa + min hjelper fra i fjor. Godt å ha tid med dem I år også.


Må si jeg er glad jeg klatret Everest I fjor og ikke skal opp der I år. I år er det rekordmange som har lisens. Ikke bra! Mange klatrere fra 2014 kan fortsatt bruke sin lisens og de fra 2015 har siste året å bruke sin i år, pluss en hel gjeng nye. Det er også lite snø, noe som kan gjøre klatringen mer utfrodrende, spesielt om noe skjer. I den sammenheng var det lett å dra.


Vil bli spennend å følge med og se hvoran sesongen utvikler seg, forhåpentligvis blir det flere værvindu og ikke for lange køer på toppstøtene. Krysser fingrene for alle mine venner som er der.


Før vi ankom Base Camp så jeg det første reddningshelikopteret, ikke at jeg var reddet på noe vis I fjor, men av en eller annen grunn traff det noen følelser. Jeg antar at jeg etter de to siste årene vet hvor skjøre vi er, spesielt I høyden, og hvor fort ting kan snu fra en god situasjon til en kritisk. Antar at det er en av de læringspunktene jeg tar med meg fremove, i tillegg til å ikke la frykten for hva som kan skje stoppe meg fra å leve ut drømmene. Som de sier, de fleste ulykker skjer i hjemmet ;-)


Tilbake hjemme er det tid for å starte tøff trening igjen, forberedelser for Mt. Denali – det høyeste fjellet i Nord Amerika. Drar sammen med teamet mitt på St. Hans aften. (23. Juni)

Please reload

Featured Posts

8848m – Top of the World

May 31, 2016

Please reload

Recent Posts

June 19, 2016

May 16, 2016

Please reload

Please reload

Search By Tags