After the summit

(Norwegian bellow)

It’s now almost 4 weeks since I got down to Base Camp, from the famous decent from the highest mountain in the world – without seeing from the summit to Camp 4.

Had anybody told me on forehand that I had to do it, I would have said it’s impossible. It’s funny how the impossible becomes possible when you have to. For me it was never an option to sit down at the summit and say I can’t do it, I’m staying here.

I’m not afraid to die, but my will to live is much stronger.

I’m forever grateful for the two fantastic Sherpas I had to help me walk down from the summit to Camp 4 and to all the people who have been thinking of me, worried for me and sent me their prayers. Thank you so much each and every one of you!

On the mountain I was in my little bubble, especially on the descent. I had to, to be able to focus on the one important thing: getting down safely. That was not over until we were in Base Camp.

The medicine worked well and I could see well all the way from Camp 4 and down, but especially the icefall is a place we have to pay attention and where things can happen. Also seeing other people from other expeditions it’s easy to se that if you’re not on the right expedition and have great people around you it can go really bad.

One example: On our way down from camp 3 to camp 2 I noticed a man sitting alone on his ass, with both his legs straight out, not moving. I asked him “How are you” – no response. Tried again “Are you ok?” – again no response. Then Kili my climbing Sherpa shock his shoulder and asked “Are you ok?” – finally we got response “You have to help me” and he then explained that we had to help him put on his Oxygen. He had the bottle and the mask in his backpack, that he had on his back, but he was too exhausted to take off the backpack and put it on. Instead he was sitting there apathetically doing nothing. I know very well that this is the effect of the altitude and it’s not uncommon. When you are totally on your own like this man was, it’s not good. He was a part of a bigger group we found out, but they did not have 1:1 sherpas and clients, and they have apparently not stayed together. Without help getting his oxygen on, and just continuing sitting there, I’m not sure how it would have gone with him.

Also this season some people died on the mountain. One of them died the last night I was in Camp 4 and a rope fixing Sherpa fell of Lothse the same night we summited Everest. It gives it all a little extra perspective. All the climbers died of altitude sickness, one of them started like me with snow blindness, then got altitude sickness and finally a stroke. 2 of the climbers I know ran out of oxygen, witch is critical when you first are on it in this altitude, the others I’m not sure about the circumstances.

My plan was to climb the neighbor mountain of Everest, Lothse, and on the summit day I felt really strong and ready to do so afterwards. So I took pictures of the mountain and the people on their way op there, looking forward to do the same 2 days later.

After getting my vision back in Camp 4 on Everest I was still thinking I would do it, however after some walking in camp 4 I realized my body was more tired than I thought. Maybe not so strange after walking a total of 31h over a 36h period on the summit day and also have been as much as 61h on 7900m and higher.

In addition I noticed my climbing Sherpa was tired. So I decided not to push it. Later I learned that my Sirdar had not wanted me to go up because of the death of the rope fixing Sherpa. It’s bad karma.

In the end no one summited Lothse this season.

When we got to Kathmandu the first thing that happened was that we were invited to meet with the Minister for Culture, Tourism and Civil Aviation, to receive an award: A letter of appreciation for extraordinary contribution to Nepal. This was a nice surprise, I did not even know that climbers could get awards like this from the local government.

Back at the hotel I sat down to relax and picked up The Kathmandu Post (local newspaper) there I found an article about Everest called “30 climbers frostbitten or sick on Everest after 2 die”. Of course I read it, a bit extra interesting when I just came from Base Camp. In the middle of reading it I could not believe my own eyes. My name was in the newspaper! It read: “A Norwegian woman, 45-year old Siv Harstad, suffered snow blindness and was helped down from the summit Saturday the Norwegian News agency said”

The rest of the time in Kathmandu I met up with friends for celebration dinners and lunches. Really nice I must say, so good to catch up with people after staying in the mountains for weeks with very little communication to the "outside" world. Most of it one way, from my blog and FB.

Coming home to Norway and to the media storm was a little shock and a bit overwhelming. I though only my family and blog followers knew I lost my vision.... but no, apparently most of Norway knew about it. In addition it’s been in some international newspapers.

Most of it is written without me talking to the media. Like the picture bellow says, the media seems to be eager to sell their stories and do exaggerate to make it all sound more dramatic. I’m not saying that was not dramatic to lose your vision when you are about to return from the world’s highest mountain. However it’s been presented like I was about to die any minute and that I was totally alone on the mountain, which none of is true.

Yes, is was a struggle to get down and it could have gone bad, no doubt about that. With difficult and limited communication on the mountain it's easy to see that the people at home had problems understanding the situation.

I who was there do not recognize the story that was presented. I'm sure that a lot if the reason is that it's easier to be in the "situation" than to sit far away, in a safe environment, without all the facts and maybe also without all the knowledge of how things work - in the later case it's easy to worry. I'm really sorry my family and friends had more worries than necessary.

I have also noticed that there has been a few So-ME comments and opinions. Maybe not to avoid when I suddenly get a little attention. My normal circle are cheering on each other so at first I was a bit surprised and then a little sad.

What happened to picking up the phone and talking together instead of sitting at home and be irritated in social media? Maybe the picture you have is not the right one?

And Yes, I do agree that some of the things that has been written while I was on the mountain did not come out right, but I was high on the mountain not even being aware of any of it. Especially within the little group of people who do trips and expeditions it should be possible to talk together as a first step.

Coming home from an expedition like this it's takes a few weeks to get back to "normal". In the mountains we live a simple life with only the basic needs and climbing. One thing that is easy to get used to again is a comfortable bathroom and running warm water. Other things takes a little longer.

After I got back a lot people have waited to get in touch, thinking they should give me time to recover before they "bother" me. Seriously, because you all have been waiting nobody have called....and after an expedition I'm so used to be social with other people I've had to take initiative to meet people so I don't end up sitting at home alone. If it's too much or not a good time, you will not get a reply :-)

Question is: Have we in the western world become so polite that we dont visit or call people before we have an appointment?

I must say I prefer the Nepalese way where people call and take initiative to meet up. That's more in line with the way I grew up, popping over to people uninvited and without knowing if they were home or not.

Norsk:

Det er nå snart 4 uker siden jeg kom ned til Base Camp, fra den etterhvert kjente nedstigningen fra verdens høyeste fjell – uten å se fra toppen og ned til Camp 4.

Hadde noen på forhånd sagt at jeg måtte gå ned uten å se, hadde jeg sagt det var umulig. Det er imidlertid interessant hvordan det umulige blir mulig når du må. For meg var det aldri et alternative å sette meg ned på toppen og si “Det går ikke, jeg blir her”.

Jeg er ikke redd for å dø, men min vilje til å leve er mye større.

Jeg er uendelig takknemlig for hjelpen fra de to fantastiske Sherpane som hjalp meg å gå ned fra toppen til Camp 4 og for alle dere som har tenkt på meg, bekymret dere for meg og sendt meg deres bønner. Tusen takk til hver enkelt av dere!

På fjellet var jeg i en “boble”, spesielt på turen ned. Det matte jeg, for å kunne fokusere på det eneste viktige: å komme trygt ned. Det var ikke over før jeg var i Base Camp.

Medisinen virke bra og jeg kunne se bra hele veien fra Camp 4 og ned, men spesielt i brefallet må vi følge med da det er et område der det kan skje ting. Noen ganger når jeg har sett andre som er på andre ekspedisjoner er det lett å se at dersom du ikke er med rett ekspedisjon og har gode folk rundt deg kan det fort gå veldig galt.

Ett eksempel på det er da vi var på vei ned fra Camp 3 til Camp 2 etter toppstøtet. Jeg la merke til en mann som satt på rumpa med begge beina rett ut uten å bevege seg. Jeg spurte ham “Hvordan går det?” – ingen respons. Jeg prøvde igjen “Går det bra med deg?” – fortsatt ingen respons. Da ristet min klatre Sherpa ham i skulderen og spurte “Er du ok?” – til slutt fikk vi respons. “Dere må hjelpe meg” også forklarte han at at vi matte hjelpe ham med å få på oksygenmasken. Han hadde bade oksygentanken og masken bak i sekken sin, som han hadde på ryggen, men han var for sliten til å orke å ta av sekken og ta den på seg selv. I stedet satt han der apatisk uten å gjøre noe.

Jeg vet godt at dette er effekten av høyden og det er ikke uvanlig, men når du helt alene slik denne mannen var er det ikke bra. Vi fant ut at han tilhørte en større gruppe, men de hadde ikke 1:1 Sherpa og klatrer, og de hadde tydeligvis ikke holdt sammen. Uten hjelp til å få på seg oksygenet og om han hadde fortsatt å sitte der er jeg ikke sikker på hvordan det hadde gått med ham. Trolig ikke så bra.

Også denne sesongen døde det noen på fjellet. En av dem døde rett i nærheten den siste natten jeg sov i Camp 4. En Sherpa som jobbet med å sette opp tau på Lothse falt ned hele fjellsiden sammen natten vi toppet Everest. Det gir det hele litt ekstra perspektiv.

Alle klatrerne døde av høydesyke. 2 av klatrerne gikk tom for oksygen, noe som er kritisk når du er er i den høyden, de andre vet jeg ikke omstendigheten rundt.

Planen min var å klatre nabofjellet Lothse etter Everest. På toppdagen følte jeg meg utrolig sterk og klar for å gjøre det. Jeg tok bilde av de som var på vei opp der den natta og gledet meg til å gjøre det samme 2 dager senere. Etter at jeg mistet synet og kom meg tilbake til Camp 4 på Everest tenkte jeg fortsatt på å bestige Lothse da synet var tilbake, men etter å ha gått en liten tur innså jeg at kroppen min var mer sliten enn jeg hadde trodd. Kanskje ikke så rart etter å ha gått hele 31 timer iløpet av 36 timer toppdagen (Camp 3 til toppen og tilbake til Camp 4) I tillegg hadde jeg vært vært hele 61 timer på 7900m og høyere. Jeg la også merke til at klatreherpaen min var sliten. Så jeg bestemte meg for ikke å pushe det. Senere fant jeg ut at min Sirdar (Sherpa som organiserer det hele) hadde tenkt på å sjekke om jeg var klar for Lothse den samme morgenen, men da han hørte om dødsfallet på sherpaen som falt ville han ikke jeg skulle gå opp. Det er dårlig karma. På slutten av dagen viste det seg at ingen toppet Lothse i år.

Da vi kom til Kathmandu var det første som skjedde at vi ble invitert til å møte Ministeren for Kultur, turisme og sivil flytrafikk, for å motta en pris: “A letter of appreciation for extraordinary contribution to Nepal” (oversatt blir det: Verdsettelse for ekstraordinær innsats for Nepal.) En utrolig hyggelig overraskelse, jeg viste ikke at klatrere fikk slike priser fra de lokale myndighetene.

Tilbake på hotellet satte jeg meg med ned for å slappe av og plukket opp lokalavisen The Kathmandu post hvor jeg fant en artikkel om Everest kalt “30 klarerer frostskadet eller syk på Everest etter at 2 dør”. Selvfølgelig leste jeg den, jeg kom jo rett derfra. Da jeg leste den kunne jeg neste ikke tro mine egne øyne. Navnet mitt stod i avisen! Det stod “ En norsk kvinne, 45-årige Siv Harstad, led av snøblindhet og ble hjulpet ned fra toppen Lørdag sier det norske nyhetsbyrået”

Resten av tiden i Kathmandu møtte jeg venner og hadde middager og luncher hvor vi feiret hat det hadde gått så bra. Veldig kjekt å treffe folk etter å ha vært ukevis i fjellet med liten kommunikasjon til omverdenen. Det meste av det enveis fra min blog og FB.

Det å komme tilbake til Norge og en mediestorm var et lite sjokk og litt overveldende. Jeg trodde kun min familie, venner og bloggfølgere viste dette….men nei, tydeligvis viste det meste av norge om det. Samt at det har vært i noen internasjonale aviser.

Det meste som er skrevet er skrevet uten at jeg har snakket med journalisten. Som bildet (over) sier virker det som om media er mest opptatt av å selge sine historier og overdriver for å få det til å høres mer dramatisk. Jeg sier ikke at det ikke er dramatisk å miste synet når du skal gå ned fra verdens høyest fjell, men det har blitt presentert som om jeg kunne dø hvert øyeblikk og at jeg var helt alene på fjellet. Ingen av delene var riktig. Ja, det var et slit å gå ned og de kunne gått virkelig galt, ingen tvil om det.

Også vanskelige og begrensede kommunikasjon oppe på fjellet er det lett å se at de hjemme hadde problemer med å lese situasjonen.

Jeg som var der kjenner ikke igjen historien slik den har blitt presentert. Noe av grunnen til det er sikkert at det er lettere å være i "situasjonen" enn å sitte langt unna, i et trygt miljø, uten alle fakta og kanskje også uten kunnskapen om hvordan ting fungerer på fjellet. I det siste tilfellet er det lett å bekymre seg. Jeg er lei for at min familie og venner fikk mer bekymringer enn nødvendig.

Jeg har også lagt merke til at det har vært noen SoMe kommentarer og synsinger. Kanskje ikke til å unngå når jeg plutselig for endel oppmerksomhet. Min omgangskrets heier på hverandre så først var jeg litt overrasket og så litt trist.

Hva skjedde med å ta opp telefonen og snakke sammen istedet for å sitte hjemme og irritere seg på sosiale medier? Kanskje bildet du har ikke er helt riktig?

Ja, jeg er er enig i at noe av det som er skrevet mens jeg var på fjellet ikke er helt riktig, men jeg var på fjellet og viste ikke engang om noe av det. Spesielt innen den lille gruppen av tur/ekspedisjons mennesker burde det være mulig å snakke sammen som et første steg.

Når jeg kommer hjem fra en eksepdisjon som dette tar det litt tid å komme tilbake til det "normale". På fjellet lever vi et enkelt liv hvor vi kun tenker på primærbehovene og å klatre. En ting det er lett å venne seg til igjen er et komfortabelt bad med rennende varmtvann. Andre ting tar litt lenger tid.

Etter at jeg kom tilbake er det mange som har ventet med å ta kontakt, fordi de har tenkt at de skulle gi meg litt tid til å komme meg før det "plager" meg. Seriøst, fordi alle har ventet har nesten ingen ringt...og etter en ekspedisjon er jeg så vant til å være sosial at jeg har måtte ta initiativ til å treffe folk så jeg ikke har endt opp alene. Om det er så er det er mye, eller ikke passer så får du ikke svar :-)

Har vi i vesten blitt så høflige at vi ikke besøker eller ringer folk før vi har en avtale?

Må si at jeg foretrekker den nepalske måten hvor folk tar kvantitativ til å møtes. Det er mer i tråd med måten jeg vokste opp på, hvor vi stakk innom uten å være invitert eller vite om folk var hjemme.

#MtEverest #SivHarstad #summit