Lukla to Namche

The flight to Lukla went without any big delays and the flight weather was really good. Lukla is by some people considered as one of the most dangerous airports in the world. I have now landed here several times and it don’t feel dangerous. The pilots are very efficient and the turnaround time on this airport is amazingly quick. I was traveling with Dawa Tenzing who will go with me on the acclimatization trip until we reach Base Camp where my climbing Sherpa already are and are setting up the camp.

As I came out of the airport I heard “Hi Siv!” – it was a friend of mine who was there waiting for a group of clients to arrive. Good to see him again. Later in the day I found out that this was a group of Norwegians who had several Sherpas with them and I have met all of the Sherpas from before. A few I know really well. Also we are going in the same direction for quite some days so we’ll see a lot of each other the next few days.

Before we started to walk we had some tea and I had breakfast at the same loge we stayed at last year. It was so nice to be back, sit there in the sun enjoying the view almost no airplanes landing and as we sat there we heard “O pani me…” from the hills behind us. Made me feel so grateful to be there.

The trek to Phakding went well – had a little trouble getting into my good slow walk. Think it was partly because of Dawa Tenzing starting out very fast – these guys are in a different league in high altitude, and my natural instinct is to keep up…. I know better, so I started to focus on walking slow and also focusing on the muscles I’ve agreed with my physiotherapist – I think Line you would have been happy .

In Phakding we stayed at a loge I have not stayed at before. During the evening I learned we stayed at the lodge of Dorje Sherpa. A well-known and experienced climbing Sherpa. Meet a nice climber from South Africa and a young guy who had altitude sickness. We all had a nice evening together.

Our trek to Namche Bazar, the capital of the Sherpa people, was nice in very good weather. Almost too warm and at the same time we had a lot of wind. Was conscious about this combination, as it is easy to get sick. Not what I want (!) Before Namche there is a long suspension bridge, then there is a very long and steep hill. First time I walked the hill I thought it was horrible…seems like it goes better and better. Felt like I was in good shape and managed to keep a good step up there.

This year it’s not many tourists, not many flights to Lukla and almost no groups trekking. The few groups we have met has only been small groups. At the logde we are only 5 clients staying, versus last year when it was full. On the way we could se lot of building activity, people are fixing houses that got damaged by the earthquakes. As the business is very slow many of them are getting into depts to fix their houses. Also we do see an new building style developing, with cheaper materials on parts of the houses.

As “normal” I headed to the Bakery after I got to Namche, as I entered the door they say “You have been here before, welcome back” Nice :-) As I was there on of my Sherpa friends came by and told me another friend just arrived in Namche. So I headed up to “Mamma Jangbu” – nice to see her again, still going strong and also to see my friend again. 1 year since last time he was also on his way to Everest last year. He told me to be careful and stay safe on the mountain. Am grateful to have people who care like this in my life.

After a good breakfast me and Dawa Tenzing first vent up to the Everest View Hotel at 3880m and then we continued to Khumjung 3780m where he took me to the monastery. This day is a special holiday and over all of Namche People were putting out new prayer flags and firing up incents. Almost a little too much smoke(!) Still fantastic nice weather and a lot of wind, hence also a lot of dust.

Now I’m at an altitude where I have to take care to do things right, am acclimatizing well, my body recognize already the altitude and I have an appetite like an horse, good I’m wearing it off quickly.

Tomorrow I’m going further in the valley. Am looking forward to it.

NORSK:

Flyturen til Lukla gikk uten noen store forsinkeler og flyværet var veldig bra. Noen anser Lukla som en av verdens farligste flyplasser. Er usikker på om disse har vært der. Jeg har landet der flere ganger nå og synes ikke den er noe skummel Pilotene er veldig effective, de lander tømmer flyet, fyller opp og drar utrolig raskt. Jeg reiste med Dawa Tenzing som skal gå sammen med meg på alkimatizeringen inn til Base Camp. Min klatre-Sherpa er allerede in Base Camp og er i gang med å sette opp campen vår.

I det jeg kom ut av flyplassen hørte jeg “Hei Siv!” der stod Khila, en av mine venner og ventet på at en gruppe trekkere skulle lande. Veldig hyggelig å se ham igjen. Senere på dagen viste det seg ag dete var en gruppe Nordmenn og jeg kjenner hele gjengen med shepaer de har med seg. Noen av de kjenner jeg godt. De skal også samme retningen som meg, slik at vi kommer til å se hverandre en del de neste dagene.

Før vi startet å gå drakk vi litt te og jeg spiste frokost på den same lodgen vi bode I fjor. Det var utrolig hyggelig å være tilbake, sitte utenfor I sola og se på utsikten, nesten ingen fly som landet. Mens vi satt der lød en kjent sang “O pad me..” fra fjellsiden bak oss. Utrolig takknemmelig for å være der.

Turen inn til Phakding gikk fint – hadde litt utfording med å komme inn I min gode sakte rytme. Tror det delvis var fordi Dawa Tenzing startet ut i rask gange (disse gutta er i en helt annen liga I høyden) og mitt naturlige innstinkt er å følge på…selv om jeg vet bedre. Startet så å fokusere på å gå sakte og også på de musklene jeg har blitt enig med fysioterapauten min om å fokusere på – Line du ville vært veldig fornøyd.

I Phakding bodde vi på en lodge jeg ikke har bodd på før og i løpet av kvelden forstod jeg at vi bodde hos en veldig erfaren og kjent klatre Sherpa – Dorje Sherpa. Møtte en veldig hyggelig klatre dame fra Sør Afrika og en unggutt som allerede hadde høydesyke. We hadde en veldig hyggelig kveld sammen.

På turen til Namcne Bazar, hovedstaen til Sherpa folket hadde vi veldig fint vær, nesten for varmt samtidig som vi hadde mye vind. En litt skummel kombinasjon, lett å bli syk. Noe jeg ikke vil nå. Før Namche er det en veldig lang hengebru og deretter en veldig lang og bratt bakke. Første gangen jeg gikk opp der synes jeg den var forferdelig…. virker som den går bedre og bedre for hver gang. Føltes som jeg var I god form og fikk til en bra steg opp bakken.

I år er det veldig få turister, ikke mange flyen som landet I Lukla og nesten ingen trekking grupper. De få gruppene vi har møtt har kun vært små grupper. På Lodgen vi bor er det kun 5 kunder, mens det var helt fult I fjor. På veien inn kunne vi se masse bygge aktivitet, folk reparerer husene siene etter skadene fra jordskjelvet. Dette området var ikke hardt ramment, men likevell er det mye som må fikses Desverre må mange ta opp lån for å ordne dette når det nå nesten ikke er turister og jobb. Vi ser også en ny byggestil, med billigere materaialer på deler av husene

Som “vanlig” dro jeg innom bakeriet i Namche, i det jeg kom inn døra hørte jeg “Du har vært her før, velkommen tilbake” –veldig hyggelig! Mens jeg satt der kom en av sherpaene jeg kjenner innom og fortalte at enda en Sherpa venn hadde kommet til Namche. Så jeg dro innom til “Mamma Janbu” – kjekt å se bade henne, hun er fortsatt I full vigør og min venn. 1 år siden jeg så ham sist, han skulle også på Everest i fjor. Han ba meg om å være forsiktig og komme hjem hel. Er takknemmelig for å ha folk som dette i livet mitt. – akkurat som alle dere der hjemme som bryr dere.

Etter en god frokost gikk jeg og Dawa Tenzing først opp til Everst View Hotell på 3880m og deretter gikk vi til Khumjung hvor han tok meg med til Klosteret. Dagen i dag er en spesiell helligdag, over hele Namche hang folk ut nye bønneflagg og fyrte opp røkelse. Nesten litt mye røyk. Fortsatt fantastisk vær og mye vind, dermed også mye støv.

Nå er jeg på en høyde hvor jeg må være forsiktig med høden og gjøre de riktige tingene. Kroppen min aklimatiserer bra, kjenner igjen høyden så jeg har apetitt som en hest, god jeg går det fort av meg.

I morgen fortsetter jeg innover i dalen. Gleder meg!