_3D_SilverGradient_LOGO_AimLofty.jpg){kind=logo}
Standing of the summit of Mt. Everest – How was it?
It was Amazing!
We had fantastic weather and the view of all the mountains around both on Nepali and Tibetan side was so beautiful.
By now I’m sure most of you have heard what happened – I got snow blind on the summit (!) So the return to South Col (Camp 4) became quite challenging. And unfortunately I had a whole lot of you worried for me.
What did happen?
On my way from Camp 3 to Camp 4 – South Col I started using oxygen. One challenge with all oxygen masks is that the air we breathe out is warmer than the air outside, so the valve(s) on the masks normally freezes. The ice has to be removed for the masks to function properly. On our way up the Lothse Face we did a really good clean of my valve…. so good that a small rubber piece fell off. My climbing Sherpa Killi took it and we agreed we’ll fix the mask when we got to South Col. When we came there somehow the small rubber piece was gone. We were prepared and had an extra mask. So I used that instead, from Camp 4 and up... I could feel the mask was a little different, but did not really think much of it as I felt it was working well.
We started our summit bid at 21 (9pm) the 18th of May. I felt strong and had a lot of energy as we started off. About 1 hour or so into the summit bid we caught up with a Japanese team in front of us. They were walking very slow and ended up holding us all back, the “pile” of people kept building up behind us, making the lane of people up towards the summit very long. In front of them there was some people we could see moving faster so the gap between the ones in front and the rest of us just grew bigger and bigger.
As we came to the Balcony more or less everybody was changing oxygen bottles, it was a rush to change them as fast as possible. So that we could get ahead in the que up towards the summit. We got a little ahead, only to bump into someone in front who was slower again. Again standing still to wait for other people who was taking their time. Really cold! Had to move toes and fingers to make sure not to get frostbites.
One might ask why we did not pass those people who was walking so slow?
There is only one rope up and it is steep, so if you want to pass anyone you either have to get out of the rope - an option we did not want to do, as it puts you in an immediate danger, a small mistake can result in you falling off the mountain. (We had an example of a person doing that on Lothse the day before our summit) The other alternative is to safely go around them, using our safety equipment. However that is quite time consuming and taking a lot of energy when there is a very long line of people like we had. So we found the best option was to stay in our place in the que.
You can compare it to when you are out driving. If there is a car going very slow and making a long line and the cars one by one overtake the slow car it all goes quite well. If the first cars after the slow car don’t overtake the slow car, the line is building and building and if you then are a car far behind the slow car it is not easy to pass them all to overtake the slow car in front. Most likely you are stuck in the que, just like we were.
After the Balcony the sun came up, it helps a lot with the cold and we could see all the beautiful mountains around us. We were so lucky, it was clear blue sky, not much wind and not too cold. As the sun came I also started to realize I had a little problem. I got condense from my oxygen mask up into my glasses and then it froze…!
At first I was wearing googles and the only way to get rid of the ice was to take of the googles and scrape them on the inside. As it was recurring I changed to my glacier glasses, but the same problem continued there. I tried different variations of wearing them (they are double to prevent dew on the inside) and in the end I got a bit creative in variations of wearing them as it was very annoying to continually have to take of my glasses to get rid of the mist and ice so that I could see properly.
At the South summit I could feel the sun sting my eyes. Not good. Here we also had a stop to change oxygen bottle again and as we continued towards the summit I noticed I did not see the contours of the snow so well. At the summit I sat down and at that point it felt like I had gotten sunscreen into my eyes. My vision started to get a little white. We did not stay very long on the summit, but during that time my vision kept declining. By the time we were back at the South summit again I could not see properly.
Already at the summit I told my climbing Sherpa that I had problems with my vision. He told me “Don’t worry Siv, we’ll get you down” That reassurance was very important for me. It made me confident that we’ll manage together.
Back at the South Summit I explained that now I could not se properly. He told me to walk. My reply to that was “Where?” “Just hold the rope and walk”… “Then you have to give me the rope, because I can’t see it”. That was the start of my decent from the world’s highest mountain without seeing.
I had amazing luck this day: In Base Camp I shared accommodation with 2 other people. We had the same Nepali Sirdar of our expedition (even though we’ve had planned parts of our expeditions quite different). One of them had decided not to go for the summit after the summit bid started. Due to this our Sirdar (organizer) had decided that his climbing Sherpa should join our summit bid to carry some extra oxygen in case we needed it. When my eyes got bad we then had an extra climbing Sherpa available on the mountain with us and we had lots of oxygen.
That was my big luck in this situation! When I suddenly could not see I got the extra Sherpa and had two climbing Shepas who could cooperate with me to get me down. I could walk, but not see. We also had more than enough oxygen, so that was not an issue.
The three of us found a way of working together, testing out various ways of walking down. All from me walking “alone” holding the rope, rappelling myself after they had fixed me up in the rope, we all held hands and walked together down, etc. etc.
Normally walking down from the summit takes much less time than going up. Walking down like this, without seeing took forever. I sometimes asked how far down we were, just to have an idea, but towards the end I did not ask, as I did not want to be disappointed if we were far from camp 4.
The whole decent is a long story I’ll tell you at another time, but there is no doubt that we were all very tired towards the end I for one had been through quite a few different emotions on the way down.
Finally, 25 hours after we left Camp 4 we were back again. Coming into my tent and getting into my sleeping bag after this was really nice. We’ve been in the Death zone for a long time and even with oxygen there is a limit to how many hours your body can survive there, it starts to break down. Back in the tent I did not feel like eating a lot, but managed to drink some tea and hot water before going to sleep. I was offered to get medicine from my Japanese friend, however we did not find their tents in the dark so I had to wait until the next morning to get it. Early next morning I got the eye drops and they started to work really quickly. To be on the safe side we decided that me and my climbing Sherpa Kili would stay there one extra night to make sure I could see well before I started my decent from Camp 4. The Lothse Face is very steep….
Before going to sleep the evening I returned I got help finding my satellite phone and switched it on, but could only see a bright lite from it. I asked my climbing Sherpa for some help, but as I did not remember the menus on the phone and he’s not too good in written English I realized calling was not really possible. So we switched it off, I was thinking I’ll call the in morning. Next morning it was a lot of wind, so to call inn my message was not really an option (you would not have heard anything). Some hours later I realized it might be a good idea to send a text message to my emergency contact and say I was ok.
By this time lots of people was worried because they had not heard from me since the summit bid started. My emergency contact had long before contacted my Sirdar and had updated you on things. So most of you knew about my problems long before I thought you did.
After 1 extra night in Camp 4 I could see well again. First thing I heard that morning was that someone had died on the mountain during the night. It suddenly made the whole thing experience with my eyes feel more severe. We started on the way down, first very slowly and then faster and faster down first to camp 3, where we had some tea and snack before I continued down to Camp 2.
Coming to Camp 2 I knew I was “safe” as I now was within Helicopter reach if it should be needed. However, I did not feel that it was necessary, my sight was ok again and I had the strength to walk down to Base Camp, so after a good night sleep in Camp 2 I walked down to Base Camp. Felt really good to come down there. Unbelievable how much easier things are just a few 1000 meters down :-)
Even though in altitude context 5400 is serious altitude.
Norsk:
Å stå på toppen av Mt. Everest
– Hvordan var det? Det var helt fantastisk!
Vi hadde fantastisk vær og utsikten til fjellene på bade Nepal og Tibet siden var så vakkert.
Dere har sikkert hørt hva som skjedde – Jeg ble snøblind på toppen(!) Slik at returen til Sout Col (Camp 4) ble veldig utfordrende. Beklageligvis så ble veldig mange av dere vært bekymret for meg når dette skjedde.
Hva var det som skjedde?
På veien fra Camp 3 til Camp 4 (Sout Col) startet jeg å bruke oksygen. En utfordring med alle oksygenmasker er at luften vi puster ut er varmere enn luften på utsiden, slik at ventilen på masken normalt fryser. Isen på masken må fjernes for at den skal fungere skikkelig. På veien opp Lothse veggen renset vi ventilen min veldig bra for is, så bra at en liten gummidel falt av. Klatre Sherpaen min tok vare på den også var vi enige om at dette fikser vi når vi kommer opp til Sout Col. Da vi kom opp dit hadde den lille gummibiten på et eller annet vis blitt borte. Vi var forberedte og hadde en ekstra maske, så jeg tok i bruk den i stedet…. Jeg kunne kjenne at den var litt anderledes, men tenkte ikke så mye over det siden jeg følte den fungerte bra.
Vi startet toppstøtet kl 21 (9pm) den 18 mai. Jeg følte meg sterk og hadde masse energi da vi startet. Ca 1 time etter start tok vi igjen en Japansk ekspedision som lå forran oss. De gikk veldig sakte og endte med å forsinke alle som kom etter. “Køen” med folk bare økte på bak oss, slik at køen opp mot toppen var veldig lang. Forran dem var det noen som gikk fortere, slik at gapet mellom dem og resten av oss bare økte.
Da vi kom til Baclony (balkongen) byttet de fleste oksygenflasker, her var det et “stress” for å få byttet dem fortest mulig og fortsette. Slik at vi kunne komme forran køen. Vi kom litt lenger fram, bare for å nå igjen noen andre som også brukte lang tid. Veldig kaldt å stå slik å vente! Måtte bevege fingrer og tær for å unngå frostskader.
Man kan lure på hvorfor vi ikke gikk forbid dem som gikk så sakte?
Det er bare ett tau og det er bratt. Så om du vil gå forbi noen er det kun to alternativer - den ene er å klikke seg ut av tauet og gå forbi, noe vi ikke vil gjøre fordi du setter deg selv i direkte fare. En liten feil og du risikerer å ramle ned hele fjellet. (En person hadde gjort det dagen før på Lothse) Det andre alternativet er å sikre seg forbi dem. Dette tar tid og veldig mye energi når det er en så lang kø som vi hadde her. Så vi fant ut at det beste alternativet var å beholde plassen vi hadde i køen.
Du kan sammenligne det med når du er ute og kjører bil. Det er en bil som kjører veldig sakte og lager en lang kø. Dersom bilene bak den sake bilen passerer den en etter en, går det rimelig greit. Dersom ingen kjører forbid blir køen lengre og lengre, slik at når du er en av bilene langt bak vil det bli mer eller mindre umulig å kjøre forbid hele køen. Du er mer eller mindre “lås” fast I køen, slik vi var.
Etter Balkongen kom sola opp. Det hjelper bra mot klden og vi kunne se de utrolig vakre fjellene rundt oss. Vi var utrolig helidige den dagen: klar blå himmel, lite vind og ikke veldig kaldt.
Da solen kom innså jeg at jeg hadde et lite problem. Jeg fikk kondens fra okygenmaska opp og på innsiden av skibrillene…også frøys det. Jeg matte av med brillene for å skrape bort isen på innsiden. Ettersom dette fortsatte byttet jeg til brebriller, men det sammme problemet fortsatte der. Jeg prøvde forskjellige varianter av å bruke brillene (de er dobble for å nettop å hinder dugg på innsiden) Til slutt ble jeg kreativ med bruk av briller, det var utrolig irriterende å stadig matte ta dem av for å fikse dette for å kunne se skikkelig.
På Sydtoppen kjente jeg at solen stakk i øynene. Ikke bra. Her matte vi også stoppe for å bytte oksygenflaske igjen og mens vi fortsatte mot toppen market jeg at jeg ikke kunne se konturene på snøen så godt. På toppen satte jeg meg ned da det nå føltes som om jeg hadde fått solkrem inn på øynene. Vi var ikke lenge på toppen, men I løpet av den tiden ble synet mitt dårlgere og da vi var tilbake på sydtoppen igjen kunne jeg ikke se skikkelig.
Allerede på toppen fortalte jeg min klatresherpa at jeg hadde problmer med synet. Han sa “ Ikke ver redd Siv, vi skal få deg ned” Dette var velidig viktig for meg, det gav meg tryggheten på at vi skulle klare dette sammen.
Tilbake på Sydtoppen forklarte jeg ham at nå kan jeg ikke se ordentlig. Han ba meg gå, mitt svar til dette var “hvor?”, “Bare hold deg i tauet og gå”.. “Da må du gi meg tauet, for jeg kan ikke se det”… Det var starten på nedturen fra Mt. Everest uten å se.
Jeg var utrolig heldig denne dagen: I Base Camp delte jeg fasiliteter med 2 andre. Vi hadde samme Nepalske Sierdar (organizator) for våre ekspedisjoner. Selv om vi hadde planlagt våre turer svært forskjellig. En av disse to bestemte seg for å ikke å gå på toppen, det ble for tøft. Vår Sirdar bestemte at hans klatresherpa skulle blie med oss til toppen, for at vi to andre skulle ha ekstra oksygen tilgjengelig om det skulle være behov for det. Så da mine øyne ble dårlige hadde vi en ekstra klatresherpa på fjellet og mye oksygen.
Dette var det store hellet I denne situasjonen! Da jeg plutselig ikke kunne se fikk jeg den ekstra sherpaen og hadde to klatresherpaer som kunne hjelpe meg ned. Jeg kunne gå, men ikke se og vi hadde mer enn nok oksygen.
Vi tre fant en bra måte å jobbe sammen på, hvor vi testet ut forskjellige måter å gå ned på. Alt fra at jeg gikk “alene” og holdt I tauet, rapellerte selv etter at de hadde fikset meg inn I tauet, vi gikk sammen alle 3 hvor de holdt meg i en arm hver. etc. etc.
Normalt tar det mye kortere tid å gå ned fra toppen enn å gå opp. Det å gå ned uten å se på denne måten tok en helt evighet. Noen ganger så spurte jeg hvor langt vi var kommet, slik at jeg hadde en ide om hvor vi var, men mot slutten ville jeg ikke spørre fordi jeg ikke ville bli skuffet dersom vi fortsatt skulle være langt unna Camp 4.
Hele nedturen er en lang histrore jeg skal fortelle om på et annet tidspunkt men la det ikke være noen tvil om at vi alle var veldig slitne mot slutten av nedturen. Jeg hadde også fått kjent på en del forskjellige følelser på veien ned.
Tilslutt, 25 timer etter at vi forlot Camp 4 var vil tilbake der igjen. Det å komme inn I teltet og legge seg I soveposen var da veldig deilig. Vi hadde vært I Dødssonen (over 8000m) lenge og selv med oksygen er det begrenset hvor mange timer kroppen kan klare seg der. Den starter å brytes ned. Tilbake I teltet følte jeg ikke for å spise så mye, men jeg fikk i meg te og varmt vann før leg la meg. Var utrolig tørst. Jeg var tibudt å få medisin fra min Japanske venn, men I mørket fant vi ikke teltene deres så jeg matte vente til neste morgen for å få den. Tidlig neste morgen fikk jeg øyedråpene og de startet å virke velig fort. Vi bestemte uansett at jeg og min klatresherpa Kili skulle bli der en ekstra natt for å sikre at jeg kunne se bra før jeg startet på nedturen fra Camp 4. Lothse veggen er veldig bratt.
Før jeg la meg til å sove fikk jeg hjelp til å finne satelitttelefonen og slo den på, men jeg kunne bare se et sterkt lys fra den. Jeg spurte min klatreshepa om hjelp, men da jeg ikke husket menyen på telefonen og han ikke er så flink med engelsk skriftlig innså jeg at dette ikke ville fungere å finne få ringt for å melde inn hvordan det hadde gått. Så vi slo den av igjen. Jeg tenkte jeg får heller ringe i morgen tidlig, men da var det så mye vind at det var umulig å ringe inn telefonbeskjeden –dere hadde ikke kommet til å høre noe. Noen timer senere innså jeg at det trolig var lurt å sende en melding til min (nød)kontkat og si at alt var bra med meg.
Innen denne tid var det mange av dere som var bekymret sien dere ikke hadde hørt noe siden toppstøtet hadde startet. Min nødkontakt hadde for lenge siden tatt kontakt med min Sirdar og hadde oppdatert derer på hvordan situasjonen var. Så de fleste av dere viste om min utfordring lenge før jeg trodde dere gjorde.
Etter en ekstra natt i Camp 4 kunne jeg se igjen, men det første jeg hørte den morgenen var at noen hadde dødd på fjellet den natten. Det gav pluselig litt ekstra perspektiv til min erfaring med øynene. Vi starteet på nedturen, først veldig sakte og deretter raskere og raskere ned, først til camp 3 hvor vi tok litt te og snack før vi fortsatte ned til Camp 2.
Da jeg kom til Camp 2 viste jeg at jeg var “trygg” siden jeg var kommet ned til en høyde hvor jeg i værste fall kunne blli hentet med helicopter om det skulle bli nødvendig. Samtidig følte jeg at det ikke var nødvendig. Jeg så bra igjen og hadde styrken til å gå ned til Base Camp. Så etter en god natt søvn i Camp 2 gikk jeg ned til Base Camp. Føltes veldig bra å komme ned dit. Utrolig så mye lettere alt er bare noen 1000 høyemter lenger ned :-)
Selv om en høyde på 5400 også er en seriøs høyde.